Autensitet

Det autentiske instinktet  er det du biologisk har blitt satt opp med, men som du allerede som barn har måttet avskjære eller distansere deg fra fordi omgivelsene krever eller forventer at du tilpasser deg gitte normer, strukturer i familie og sosiale relasjoner for i det hele tatt å overleve

Syns du det er enkelt å være den autentiske deg i enhver sammenheng? 

Eller går du kanskje bare i ett med den personligheten du har selv om omstendighetene skifter?

Er du autentisk i møte med deg selv? I dine meninger og uttrykk i relasjon med andre?

Det er ikke gitt at jeg “vet om” og kjenner på egen autentisitet bare ved å se mitt eget speilbilde, eller bli bekreftet gjennom andres oppfatning av meg. 

Hadde det bare vært så enkelt!

Gjennom beskrivelsene i boken min, går spørsmålet om ektheten i meg igjen – flere ganger.

Jeg har jobbet med å finne min autentisitet så lenge jeg kan huske. Alt fra barneskoletrinnet vaklet jeg mellom alle individene jeg ønsket å ligne på. De som var gode i sine fag, hadde sine styrker. De ville jeg være og etterligne. Selv andres matpakker så mer smakfulle ut, pakket med kjærlighet hjemmefra. Ofte kastet jeg min egen niste på skoleveien fordi jeg skammet meg over det jeg hadde med og unnskyldte meg med at jeg hadde glemt den. 

Denne søken etter min egen identitet, eller å finne meg sjæl om du vil, har pågått i årevis etter det, og jeg tror jeg fortsatt driver på. Jeg er ikke like oppsatt på å bli lik andre. Jeg leter etter kjernen i min personlighet, og ikke minst tørre å vise den. Det betyr å finne toleranse for mine egne grenser, følelser og hva jeg ytrer. Det er akkurat så energikrevende som det høres ut, når jeg går i analysemodus foran nesten alle situasjoner jeg står foran, står jeg med et utall scenarioer for å vite at jeg alltid har en utvei.

Jeg har, som du nå skjønner, og til ingens store overraskelse, grublet over dette også, særlig de siste årene og fordi jeg har skrevet bok om hva autentisitet har hatt å si i alle mine opplevelser og ikke minst i valg jeg har tatt.

I mitt hode har jeg vaklet ut og inn av ubestemmelig identitet. Også kalt tilpasning og søken etter ståsted i livet. I dette løpet har jeg vel klart å endre min egen oppfattelse av meg selv, og utviklet en sterk kameleonsk forvandlingsevne når situasjonen har krevd det. Noe som har medført at jeg noen ganger har stilt meg undrende til hvem jeg egentlig vil at folk skal se.

Kanskje fordi jeg er adoptert?

Men det skal man jo helst ikke lulle seg inn og bruke som en forklaringsformel for all uforutsigbarhet som oppstår. 

Begrepet møte seg selv i døra, har til nå stått for meg som en klisje jeg aller helst ikke vil promotere eller utforske. 

Nå har jeg i løp av de to siste årene møtt andre i den døra. Også meg selv. Og sett at jeg tør å be meg selv inn. Likevel så har jeg klare begrensninger for hvor mye plass jeg skal ta, til og med i min egen stue.

Det er ikke her jeg utfordrer meg selv eller øver på tilstedeværelse. Så denne døra er nok mer en metafor for opplevelser jeg har utenfor. Noen ganger åpner andre den for meg, en sjelden gang går jeg rett i mitt eget fokus og har min fulle hyre med å rasjonalisere meg ned igjen. Jeg får  ikke en gang til å ta plass i mitt eget hjem, være helt autentisk bare for meg selv.

Jeg har deltatt på noen timer med sokratisk dialog, med særlig fokus på adoptertes eksistensielle behov og refleksjoner over et liv vi ble gitt og fratatt.

Blant emnene vi har diskutert, er hvor autentiske vi har kunnet være i prosessen mot heling og utvikling som person, og ikke minst som voksne adopterte og med tilknytningsutfordringer opp igjennom hele livet. 

Nylig opplevde jeg et møte med min egen autentisitet som var kraftfullt og avdekte sårbarhet, men også  ga bekreftelse i det å bli sett.

Før jeg forteller om hendelsen, skal jeg prøve å beskrive hvorfor dette fikk en så stor betydning for meg.

Jeg mener selv at jeg har blitt knakende god på å skjule de innerste, skjøre følelsene som ofte oppstår i møter med nye relasjoner og situasjoner. Ingen skal kunne se på meg at jeg frykter noe eller føler ubehag. Ingen skal høre på stemmen min, eller oppfatte kroppsspråket mitt at på innsiden galopperer pulsen og at jeg mest av alt ønsker å flykte eller fryse.

Jeg har trodd at jeg har tillært meg en perfekt metode for å holde instinktet i sjakk og ikke skape drama eller konflikt rundt meg. 

Å oppleve at dette likevel skulle skinne gjennom smil og tilsynelatende velbehag i en sosial setting i trygge rammer, fortalte meg, og kroppen min, at jeg var synlig. 

På et tidspunkt i selskapet som er fokus i hendelsen, ble jeg utsatt for et toleranseubehag jeg kjente så altfor godt igjen. Jeg kjente på skrekk og et fluktbehov som bare fikk gi seg til kjenne ved at alt knøt seg i magen og hjertet føltes som om det sparket seg ut av brystkassen. Likevel prøvde jeg å sitte helt rolig. Dette ville gå over bare jeg holdt meg i forsvarsmodus og opprettholdt et fungerende ytre.

Jeg var totalt uforberedt på “redningen” som kom. Og satt ut som jeg ble, prøvde jeg å manøvrere meg ut av situasjonen med noen keitete ord som at det blir jo mye styr og er du helt sikker? 

Selv dette greide jeg å overanalysere. Det var et lite, men likevel et svært generøst tilbud som jeg etter en kort retrett av egen katastrofetenking, takket lettet ja til. Et lite plassbytte senere, hadde jeg igjen oppnådd ro nok til å nyte måltidet og sosial atmosfære sammen med resten av selskapet. Uromomentet var fremdeles tilstede, men jeg følte meg omgitt av trygghet og omsorg jeg sjelden opplever. 

Jeg hadde sluppet ut noe av min skjulte ekthet. Ikke i fritt fall riktignok, men såpass at andres empati fant veien over bordet. 

I ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje skulle ha revet meg løs fra situasjonen på egenhånd. Vært forutseende og helt ubemerket visst at dette må du ut av, fort som fy. Ikke lag støy for andre. 

Jeg har reflektert rundt dette med andre, og snudd min egen intuisjon om at alt jeg skjuler er til beste for alle, til at jeg tillater andre å se ektheten som ikke bare gagner meg. Selv om det var ubevisst denne gang, så kan jeg kanskje tørre og bruke ord og handling for å vise hva jeg tåler, hvilke grenser jeg må sette og utøve for at jeg skal kunne vise at den rasjonelle meg, også er den lille jenta som har lært seg selv at grensesetting er lik avvisning. Kanskje ga jeg ubevisst skyggebarnet rom og mulighet til å tre frem, fordi hun tross alt er den autentiske meg.

Kanskje er det opp til meg å tåle at hun begynner å kreve plass. 

Av Admin

Født i Sør-Korea i 1968, adoptert til Norge i 1969. Formidler om erfaringer som adoptert med barndomstraumer og tilknytningsforstyrrelse. Er stolt mor til to voksne barn, singel og for tiden bosatt i Bærum. Ga ut Skyggebarn i 2020.

2 kommentarer

  1. Takk❤️Kjenner meg godt igjen, når jeg tror at jeg er den autentiske meg, men øyne og kroppspråk, mimikk viser noe annet.
    Du beskriver og skriver godt. Å lære seg å ha og stille med forventning om at «dette blir fint, kjekt og givende» i møte med andre blir krevende når all livserfaring tilsier det motsatte. Kanskje det går?

    1. Hei Sissel!
      Tusen takk for gode ord og refleksjoner på innlegget 🙏🏻 Nei, det er ikke lett, men jeg øver hver eneste dag, og i hver setting jeg går inn i, og det kjennes lettere for hver gang selv om jeg strever med analyse og selvkontroll på hva jeg sa og gjorde.
      Man skal kanskje bare tørre og vise seg fra den sårbare siden av seg selv og stå i reaksjonene. Kanskje opplever man faktisk å bli sett?☺️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.