Kroppen husker

Å forstå det usynlige traumet

“Anything that is wrong with you began as a survival mechanism in childhood”  Dr.Gabor Maté

Barndomstraumer er dessverre ikke basiskunnskap på medisinske studier, selv om det er bevist gjennom forskning at disse kan få fysiologiske senvirkninger i livet, som utvikling av autoimmune sykdommer, psykiske lidelser og avhengighet. Normalen er å symptombehandle, og selv i psykisk helsevesen, er man tilbakeholden med å utforske hva barndomstraumer faktisk er og hvordan de utspiller seg i menneskekroppen senere i livet.

«Det var jo bra du kom hit da du var så liten, så husker du hvert fall ikke noe!»

Dette var gjennomgangstonen da jeg som liten til stadig ble spurt om hvor jeg kom fra, hvor gammel jeg var og hvorfor jeg ble adoptert.

Det var lenge før noen som helst bevissthet om traumer, tilknytning og hjernens utvikling hos et barn.

Som 7-8 åring, hadde jeg ingen annen resonneringsevne enn å svare høflig og som forventet, at de hadde selvfølgelig rett i hvor heldig jeg var, hvor snille foreldre jeg hadde fått som reddet meg.

Jeg har vært usikker på om jeg i det hele tatt skulle legge ut noe mer om terapi og min prosess mot heling av mine traumer. Likevel drister jeg meg utpå igjen, for det er dette er som essensen i tilværelsen min i dag, dette er min måte å begynne og forstå min eksistens på. Jeg kunne ha ignorert viktigheten av å få en forståelse av hvordan traumene har påvirket meg, og erklært meg “frisk” og fungerende på akkurat det nivået jeg er på, men jeg er jo ikke det, og jeg kan først og fremst ikke lure meg selv lenger.

I den første timen hos min psykomotoriske fysioterapeut, spurte hun meg hva jeg ønsket å oppnå med behandlingen, hva var målet.

Jeg må innrømme at jeg kviet meg for å svare på sånne spørsmål. Jeg får umiddelbart en følelse av at det er korrekt svar her som hun forventet, og at jeg var heldig om jeg sa noe som passer inn i denne behandlingsformen. Jeg fomlet litt med ordene, vred meg litt på en ikke så alt for komfortabel stol, men så sa jeg; jeg vil så gjerne at kroppen og hjertet mitt skal klare å snakke sammen, varme hverandre,  bli venner.

Jeg kjente at dette hørtes veldig svulstig ut, og hva i all verden var det egentlig jeg ville frem til. 

Så sa hun, til min store overraskelse og lettelse, at det høres helt naturlig ut at jeg føler på hvordan kropp og følelser har dratt i hver sin retning og ikke kunne fremstå som en helhet. 

Jeg vil bli venn med kroppen min. Jeg vil ikke at den gi meg så mye motstand i møte med følelsene mine. Jeg vil at den skal gi meg følelsen av de hører sammen. 

“Traumet er ikke det som skjer med deg, det er hva som skjer i kroppen din som en konsekvens av hva som skjedde med deg” Oversatt fra Gabor Matè

Kroppen husker

Terapeuten har et stort bilde på veggen med de ordene, jeg har hørt de før, og de har blitt kjernen i min erkjennelse av mine traumer. Det gjør ikke ting mindre komplisert, men jeg kan stå stødigere i å formulere hvorfor jeg føler meg avkoblet fra mitt fysiske jeg.

En traumatisk hendelse, som for eksempel en alvorlig ulykke eller livsendrende sykdom vil selvfølgelig innprente seg i kroppen, men det befester seg ikke alltid som en mekanisme som forhindrer deg i å respondere relevant til livets fysiske tilstedeværelse. Du vil over lang tid føle tap, sorg, sinne over at det skjedde deg, men tilfriskningen vil være rettet mot det å gå tilbake til tilstanden du befant deg i før traumet inntraff. 

Med adekvat behandling vil det være mulig å oppnå aksept og toleranse for at du kanskje aldri opplever å kunne fungere som før traumet inntraff, men du får verktøy til å kunne fungere på et tilfredsstillende nivå. 

Reaksjoner på traumer du ikke har bevissthet om, vil lagres i kroppen, og den vil igjen trykke dette så grundig ned i underbevisstheten for så å dukke opp som en depresjon. Kroppen vil gjøre det den kan for opprettholde mekanismer for overlevelse ved å overaktive de fysiske reaksjonene, kanskje gjennom smerter, aversjon, dissosiasjon, kanskje gjennom avhengighet, eller alt dette. Det er kroppens måte å numme den indre behovet som aldri ble møtt.

Jeg kan aldri gå tilbake til den tilstanden. Selv om jeg på tidspunkt ville ha funnet opphavet mitt, kan ikke bruddet bli automatisk leget eller slutte å eksistere. Kroppen vil ikke plutselig oppleve et euforisk øyeblikk som setter alt på plass som det en gang var.  Derfor er min tilnærming til gjenforening at traumet ikke vil opphøre bare jeg finner igjen min mor eller annen slektning for min opplevelse av mangel på omsorg kan ikke reverseres. Omsorg kan derimot bli fylt på fra omsorgspersoner med denne innsikten. Foreldre, familie, ansatte i skole- og helsevesen.

Å bli forlatt på et tidlig stadie i livet, vil alltid prege utviklingen av hjernen. Tilknytningen som dannes mellom mor og barn, starter allerede når fosteret festes til livmoren, og er med det knyttet til morens tilværelse de neste ni månedene. Denne tilknytningen er essensiell for det kommende barnets utvikling etter fødsel og i barndommen videre.

Min mor ble født og vokste opp under eller årene rundt Korea-krigen. Det må ha vært traumatisk for henne og påvirket hele hennes utvikling. Da hun fødte meg, fantes det ingen sosial instans som ivaretok oss. Vi var betegnet som en samfunnskam som skulle gjemmes bort. Hennes mor igjen, vokste også opp i et samfunn preget av streng kulturell kontekst der kvinner skulle være underdanige, påvirkelige og uten mulighet til å utvikle selvverd for seg og barnet. Dessverre er dette også realiteten for enslige mødre i dagens Sør-Korea.

Hvordan påvirket dette meg? Og ikke minst hvorfor? I dag vet vi mer om hvordan hjernen signaliserer hvor skadelig tapet av tilknytning blir for barnet som ble født i samme genetisk kobling, og at dette endres ikke over en generasjon alene.

Så hva om mor, bestemor eller til og med oldemor, opplevde alvorlige relasjonsbrudd, traumer og stress? En kan ikke separere disse traumene, selv om  sosialt miljø og samfunnsendringer kan gi traumene ulike uttrykk. Men det vil alltid være der.

Barnets mest formative og kritiske år, sett i et tilknytningsperspektiv  regnes å være de første 3-4 årene. Fra og med fødselen, er denne perioden også den hvor hjernen trenger mest stimuli når det gjelder all form for omsorg. Det er også den perioden barnet ikke har utviklet et bevisst minne. Derfor er det lett å overse og til og med fornekte at dette har hatt noen betydning for hvordan du reagerer videre i livet. Går vi enda lengre tilbake, til da du ble unnfanget, har du allerede dannet et behov for bekreftelse og respekt. Du startet ikke livet den dagen du ble født. Hva skjedde der inne? Hva tok du inn? Hvordan var kommunikasjonen, og hvordan kjente du på vibrasjonene din mor sendte gjennom sitt nervesystem til ditt? 

Kjernen i traumer er en frakobling fra selvet, et avvik fra den du er til den du fremstår som. Derfor er essensen av å kunne hele seg selv, ikke bare å avdekke fortiden, men å koble på kontakten med seg selv i nåtiden. 

Et adoptert barn kan ha opplevd flere relasjonsbrudd før det ankommer det nye landet og familien. For mange har det blitt en før-og-etter tilværelse gang etter gang.

For hver nye relasjon må det tilpasse seg nye miljøer, rutiner og dele behovet for omsorg med andre barn. 

Et lite barn kan umulig uttrykke sitt basale behov som sult, tørst og søvnbehov, eller på grunn av savn etter mor eller annen nær relasjon annet enn gjennom gråt og ved å vise kroppslig ubehag. Å la barnet gråte seg ferdig eller til det sovner, er en fundamental mistolkning av uttrykket og betyr bare at det har gitt opp.

Når (det adopterte) barnet gråter av mangel på nærhet og omsorg, og garantert over savn og uforståelighet over å ha blitt forlatt, da legger man jo egentlig bare på en ekstra byrde til traumet ved å overse barnet.

Det er traumet som skjedde, og som kroppen husker.

Ingen kan ta fra deg hvilken effekt det har på deg, om det så varer livet ut, men gjennom terapi, i hvilken som helst form, og forme sunne relasjoner kan det også bli en styrke. En eier sin egen psyke, sin egen kropp og egen historie. Bit for bit kan en oppnå forståelse for egen prosess og gi andre verdifull kunnskap og toleranse for at traumet er en del av hele deg. 

Jeg får aksept for dette i terapien, og hun lærer meg mekanismer som gjør det mulig for meg å stå i triggere og stadige reguleringer. Men den aller beste erkjennelsen, får jeg gjennom dialoger og refleksjoner med andre som står i det samme som meg. Det er ikke noe som resonnerer bedre enn å speile seg i en annens ord og erfaringer, og kjenne på autensitet i mellommenneskelige møter midt i alt som forstyrrer og opprører i eget sinn.

Det var og er ikke noe feil med meg, det som skjedde med meg, var feil.

Av Admin

Født i Sør-Korea i 1968, adoptert til Norge i 1969. Formidler om erfaringer som adoptert med barndomstraumer og tilknytningsforstyrrelse. Er stolt mor til to voksne barn, singel og for tiden bosatt i Bærum. Ga ut Skyggebarn i 2020.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.