Kan det bli for mye traumer?

Jeg startet opp enda en ny runde behandling for to uker siden, for alt jeg vil og trenger, er at kroppen, hjernen og hjertet mitt skal bli venner igjen. At ikke alle delene i meg konstant står i alarmberedskap eller stadig må skjerme meg fra triggere. Jeg vil lære å tåle dem, og stå i mine egne reaksjoner.

Dette er traumebehandling. Det kan bli ubehagelig, det kan bli vondt og jeg kan bli enda reddere og avvikende. Det innebærer konfrontasjoner med lagene i meg selv som aldri fikk rom eller forståelse til å utvikle seg.

Hva er det med dette traumet som ble formet i tiden fra før en husker noe som helst ? Det føles ikke bare ugyldig og skamfullt, det er også usynlig. Akkurat det er vanskeligst å kommunisere, men er likevel det aller viktigste, hvis jeg skal ta andre helt inn i mitt liv.

Må jeg ha et gyldig traume for å føle som jeg gjør? Gir ugyldig traume noen mening for deg?

 I de senere årene har jeg gitt mer plass til mitt ugyldige traume i meg selv. Og med det øvd meg på å skjerme meg enda mer.  På et tidspunkt ble jeg overbevist om at alt jeg hadde kjent på og erfart, ikke kom av at jeg var et umulig barn,  emosjonelt avstumpet eller hadde et eller annet form for avvik i min psykiske utvikling som ingen anså som viktig å utforske. Det er likevel fremdeles sårt.

Selv etter en bokutgivelse, kjenner jeg på utilstrekkelighet i meg, selv om ordene står tydelige,  sterke og selvstendige på hver side i boka.

I romjula i fjor var jeg hos en psykologspesialist i forbindelse med en søknad om utredningsopphold for traumebehandling på Modum. Jeg hadde hørt at det var et bra sted, at de hadde kompetanse på traumer knyttet til adopsjon og tilknytningsforstyrrelser. 

 Hun var mottagelig nok, lyttet fra stolen på andre siden av bordet med god korona-avstand.

Hun gikk rett på.

“Har du flashbacks eller hemmende triggere i hverdagen? Hvordan gjør traumene seg synlig?”

Jeg kjente allerede da at det strammet seg i mellomgulvet. Jeg måtte komme med noen gode formuleringer hun ikke kunne motsi. Jeg måtte si noe som fikk henne til å gi meg validering i ordene mine. De måtte være gyldige nok.

Nei, jeg har ikke synlige flashbacks eller gjentagende mareritt eller irrasjonell oppførsel. Jeg får ikke synlige panikkanfall eller verbale utbrudd. Jeg brister ikke ut i irrasjonell gråt.

“Da har du jo ikke noen konkrete tegn på at du har relevante traumer for en slik behandling?”

Nei vel, siden du sier det, og du er spesialisten, men mine flashbacks oppleves  bakenfor den jeg viser frem. Min livsførsel er formet i løp av år med skjerming, regulering og beherskelse. Er ikke det gyldig nok? Kan du si at det ikke hemmer meg i hverdagen?

I alle terapier jeg har gått i, har symptombehandling vært fokuset. Så også i dette møtet.

Jeg hørte bare at hun sa jeg ikke oppfylte kriteriene for en utredning for å kunne sette en diagnose som kunne være relevant. Egentlig hørte jeg hun sa at jeg overdrev. 

Det er vel lettere å forholde seg til symptomer som kan døyves med med medikamenter og samtaler gjennom tid enn å gå bak symptomene og nøste opp, få verktøy til å tåle at følelsene kriger med intellektet. 

Jeg ikke ha en diagnose. Kanskje vil det bare sykeliggjøre meg, eller stigmatisere meg som nettopp traumatisert, og jeg er jo ikke bare det, er jeg vel?

Men adopsjonstraumer er et begrep. Og det er synd at psykisk helsevesen ikke ønsker å ha fokus på en stor gruppe mennesker som faller igjennom fordi disse traumene kan fremstå som diffuse, men akk så sammensatte og inngripende i livene våre. For mange av oss er det klokkeklart, og vi venter på å bli hørt.

Jeg fikk forresten avslag på den søknaden.

“Ta deg sammen, ikke vær så obsternasig og høyrøstet!!” 

Disse ordene  fra barndommen, ble ofte etterfulgt av hele navnet mitt, som for å understreke at hele meg var for mye. Jeg uttrykte for mye. Jeg brukte for store bokstaver og var dramatisk. Alt ble ropt ovenfra og ned i et stemmeleie som antydet alt annet enn at jeg skulle svare tilbake. Jeg hører ordene enda bak i nakkevirvlene når jeg prøver å stikke meg frem eller opplever vanskelige konfrontasjoner. Umiddelbart slår det meg tilbake i lydighetsmodus, i stillhet og usynlighet. Hjertebank. Kvalme. Redsel. 

Etter hvert ble det viktigst for meg at ingen skulle se eller oppleve alt jeg hadde trengt å bli sett for.

Det var best å fremstå som flat,enn å fyre av eksplosjonen, men detonatoren var alltid rigget. Det trengtes bare  ett ord, jeg trenger bare en liten trigger, dagligdagse lyder og scener som satte meg i alarmberedskap. Katastrofetanker. Skulle jeg flykte eller avsløre? Og hva skulle jeg gjøre med apatien? Jo, jeg lot den bli min beskyttelse. Men smil, for all del smil.

Har ikke disse triggerne gyldighet?

Jeg kan gjerne forklare, men jeg føler ikke at de har noen betydning. Traumet mitt er  tydeligvis ikke verdig en utredning, det bare er en konstant forstyrrelse som i perioder forringer min livskvalitet, min mulighet til å leges og gå inn i det jeg virkelig trenger og som er min aller innerste sorg, mitt første traume ingen erkjente i barndom og oppvekst og kjærligheten fra den som bar meg og holdt meg sammen, og de som skulle ha fortsatt å gi det.

Når jeg kjenner på dette, er mitt eneste ønske å kunne krype tilbake til dit jeg engang var beskyttet.  All støyen på utsiden ingen andre lar seg berøre av, er som glassbiter jeg må tråkke i på veien som ligger foran meg. Hvis jeg prøver og rydde de unna, kommer jeg til å skjære meg, men alle andre glir over, som på luftputer. Hvorfor er det bare jeg som kjenner svien for hver eneste skritt jeg må ta videre?

Jeg har trengt at noen  kunne gå inn i meg og kjenne på panikken, angsten, behovet for trøst og betryggende ord og armer som holder meg til alt roer seg. Selv når jeg unnviker og avviser triggerne når de treffer, er det fordi jeg er helt sikker på at andre ikke tåler det, eller at jeg må gå i forsvar.

Det står jeg dårlig i når alt i meg skriker av redsel.

Likevel er det ikke betegnet som traume. 

Mine flashbacks står ikke beskrevet i noen oppslagsverk eller retningslinjer for traumebehandling, de er risset inn i hjertet mitt med ord, harde som stål, likevel kjennes de skjøre som gammel rust. Jeg ønsker at terapeuten jeg har begynt hos nå,  med all sin innsikt og omsorg, sakte skal kunne klare å flikke av rustlaget, bit for bit, og se om det fremdeles er noe der inne som kan pusses med, og få tryggheten min til å skinne igjen, akkurat som solnedgangen i horisonten en desemberkveld i fjor.

Av Admin

Født i Sør-Korea i 1968, adoptert til Norge i 1969. Formidler om erfaringer som adoptert med barndomstraumer og tilknytningsforstyrrelse. Er stolt mor til to voksne barn, singel og for tiden bosatt i Bærum. Ga ut Skyggebarn i 2020.

1 kommentar

  1. Trist å lese du ikke hadde «gyldige» traumer😨kjenner meg veldig igjen i alt du skriver, du formidler på en god, grundig, og lettfattelig måte.
    Det er så få av oss som vokser opp med denne vesentlige mangelen som gav oss et vanskelig liv. Uten de vesentligste elementene på plass, omsorg, trygghet og beskyttelse.
    Håper din nye terapeut hjelper deg på veien videre og at livet og livskvaliteten bedres. Det fortjener vi❤️
    Diagnosesystemet godtar ikke tilknytningsforstyrrelse som diagnose. De må «spe på med» en annen. Uheldig og lite nytte for adekvat hjelp. Ubehandlet leder tilknytningsforstyrrelse til mer alvorlige diagnoser. En kamp å vinne frem med at årsaken er viktigst, ikke symptomer, Haarklau spesifiserer dette godt.
    Tar gjerne en prat om litt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.