Budbærere

Kanskje hadde jeg en slags formening om at det skulle fly sommerfugler ut fra arkene i boken min, at budskapet som sommerfuglene tok med seg ut fra permen skulle  trollbinde alle de landet på. De skulle drysse ordene som om de var pollen de brakte med seg under vingene. Alle elsker jo sommerfugler. 

I dag sitter jeg med en følelse av at jeg skulle ha gitt de mer tid, ikke jagd de ut i vinternatten og tro at varmen de tok med seg fra peisfyringen skulle gi de nok energi til å nå langt utover min rekkevidde. 

Jeg kalte alle sommerfuglene tilbake. De tok med seg mer kunnskap og innsikt fra lesere på sin ferd til ukjente kroker av landet. De fortalte meg at ordene har berørt og opprørt, men først og fremst at det skulle vært mer. De sier, jeg kunne ha skrevet mye mer, jeg kunne vært modigere, mer bastant, enda mer personlig. Hva var jeg det jeg holdt tilbake?

Det siste året har jeg hatt flere menneskemøter, fordi boken blir lest. Og da har jeg oppnådd noe. Noen vil kanskje si jeg har oppnådd nok. 

Hvert enkelt av disse menneskene jeg har møtt, har gitt meg noe som boken ikke alene klarer. De har fått meg til å åpne opp flere lag. Som jeg riktignok ikke helt har klart å legge ut om for andre. 

Jeg er redd for gjentagelser, for at det skal høres ut som selvmedlidenhet, for at jeg skal bli for mye. At dette aldri tar slutt. At jeg ikke fikser dette uansett. Og tenker at jeg fortjener vel ikke all den oppmerksomheten i ettertid, at boken burde være nok.

Sannheten er at jeg startet med å være nok. Jeg turte ikke å være det lille ekstra som kunne lære enda flere sommerfugler å fly. Og det er paradokset! Jeg tenkte at det var bedre at noen få av dem fikk fly ut, prøve seg frem, men ikke i svermer. Ikke lande på hver eneste blomst der ute.

Så jeg hørte på stemmen bak i hodet, den som alltid ga meg gåsehud i nakkevirvlene. 

Ikke trå for langt frem, ikke vis deg, ikke snakk for høyt. 

Så jeg tok ikke alle de grepene jeg burde, jeg sto ikke på dørene til forlag, bokhandlere eller instanser som jeg kunne ha skapt relasjoner med. Jeg brukte mitt eget destruktive verktøy til å holde meg nede. Fint at andre har trua, men jeg skal vise at de tar feil.

Det er jo en glimrende salgsstrategi.

Det finnes en slags forklaring på denne ambivalensen. Den har formet seg igjennom dette året på en måte jeg ikke helt har klart å henge med på, men som har siget inn gjennom samtaler, innspill fra venner og en grundig selvransakelse. Kall det gjerne en utvask. Som fremdeles pågår. 

Den skaden som ble gjort i min tilknytningsutvikling lenge før jeg var et våkent individ, var sansene mine fullt utviklet til å absorbere. De kaller det “det første såret”. Det kalles også nesting ( altså tilknytningen mor og barn former fra det øyeblikket barnet fester seg til livmoren og begynner å ta inn næring og utvikler sansene).

Dette varer jo som vi alle vet i ca 9 måneder. Hva vi ikke vet, er hva som skjer i disse ni månedene. Hva oppfatter barnet av reaksjoner, sinnsstemning og hva overføres av mors traumer eller mekanismer  i løp av denne tiden?

Det er jo velkjent at fostre kan gjenkjenne stemmer, lyder, berøring inne i magen. De vil da også kjenne på morens angst, nedstemthet, depresjon eller annen reaksjon som inntrer.

Logisk!

Så hvorfor er det så vanskelig å begripe hvordan dette tidlige mønsteret og reaksjonene kan ha betydning for et voksent menneske?

Den ultimate følelsen av å bli forlatt og ikke ane hvordan en skal finne tilbake til tryggheten der inne i morens liv, kan bli så altoppslukende at 

ingen, uansett anstrengelser, kan tilfredsstille det primære behovet som ble frarøvet en. Og jo tidligere det skjedde, jo sterkere setter traumet seg. 

Hva har dette med boken min å gjøre igjen?

Jo, for mine anstrengelser og ønsker om å skape og produsere, aldri ble validert nok av meg selv, det gjorde at jeg stengte ute alle alternativer og eget initiativ. Av ren frykt for å bli avvist og derav føle meg udugelig. Det var bedre å gå rett dit selv, så jeg distanserte meg fra henne med  behovet for bekreftelse. Risikoen ble for stor for den lille jenta som bare følte overveldelse og angst for mottagelsen. Det er et dårlig forsvar for en enda dårligere markedsføring, men hadde jeg visst at jeg ikke hadde midlene og egenskapene til å utføre alt dette selv, så hadde jeg kanskje ikke gjort det.

Det er nå jeg kjenner at jeg kunne ha skrevet den boken, fyldigere, mer gjennomtenkt og kanskje til og med med en slags konklusjon om noen begreper jeg surret rundt med, men som i boken manglet både rød tråd og et klart budskap. 

Jeg hadde ikke så mange møter med meg selv for å vurdere hva jeg egentlig ville oppnå. Jeg hadde endel møter med andre om det, men de gjorde meg kanskje mer forvirra enn at det ble oppklarende. 

Alt som ble usagt ble uforutsigbart, og jeg tenkte bare at dette får bare surre avgårde, litt utenfor min kontroll.

Det ble en følelse av nesten. Klare det nesten. Aldri helt i mål, men i stedet målte meg med andres prestasjoner.

Jeg tror jeg avviste meg selv mer enn at noen faktisk avviste meg. Jeg lot vel strengt tatt ikke så mange å vurdere “verket” mitt. Noen anmeldelser her og der, sendte gladelig leseekspemplarer til de som ønsket, det var noen intervjuer. 

Hvorfor var det ikke nok? Hvorfor fikk jeg ingen god følelse?

Hvorfor ble jeg ikke stolt, glad og kjente på at jeg fortjente rosen og omtalen?

Jeg mistet en gang det tryggeste jeg hadde. Det som skulle være min base, der jeg skulle hente ut og bli sett med kjærlighet og bekreftelse. Dit jeg kunne dra og hengi meg i fortvilelse og sorg, men også ekstase og stolthet. Der jeg endte opp, fantes det ikke lenger, og jeg har lett hvileløst etter det hele livet. 

Det er denne hvileløse vandringen jeg kanskje skulle ha beskrevet på en stødigere måte, så nå har jeg kalt tilbake sommerfuglene atter en gang for å gi de et nytt oppdrag, å formidle ordene fra boken i en ny form. Nå har de har fått hvile i sine kokonger og med ny vår i anmarsj håper jeg de blir sterke nok til å ta meg med og vise meg hvor det er trygt å lande.

Av Admin

Født i Sør-Korea i 1968, adoptert til Norge i 1969. Formidler om erfaringer som adoptert med barndomstraumer og tilknytningsforstyrrelse. Er stolt mor til to voksne barn, singel og for tiden bosatt i Bærum. Ga ut Skyggebarn i 2020.

5 kommentarer

  1. Så spennende, Eli. Du er nådeløs ærlig, men det er godt å lese, at du får brukt det positivt, kreativt og klokt. Gleder meg til nye sommerfugler! 🦋

    1. Kjære Ane! Tusen takk for gode ord <3 Det er så godt å ha deg med på denne reisen, og nå åpner det seg flere rom jeg kan nå ut i. Jeg vil gjerne ha deg med inn dit også <3

  2. Du skriver så godt, Eli! Du må ikke finne på å slutte, så god som du er til å formidle. Det som jeg så med en gang jeg leste de gamle diktene og andre ting du hadde hatt liggende. At du kan få ord til å bli magi, ord til å bli sterke følelser, ord til å bli harde slag, myke vinger… som musikk uten lyd. Jeg gleder meg til å se fortsettelsen! Du imponerer, på alle mulige måter ❤❤❤

    1. Tusen tusen takk, Marit <3 Det er jo utrolig godt å høre at jeg setter i sving følelser og gir noe verdifullt gjennom ting jeg skriver. Det er like nervepirrende hver gang, men betryggende å få bekreftelse <3

  3. Det er så bra skrevet, Eli Therese❤️Igjen sier jeg at jeg kjenner meg sånn igjen i det
    du skriver❤️Kjempefint❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.