Tanker rundt et menneskemøte

…” så har du veldig mye verdi og du åpner mine øyne hver eneste gang! “

Å få en slik bekreftelse etter en flott, lang samtale er godt å motta, samtidig veldig krevende. Jeg har fått høre lignende ord flere ganger den siste tiden, og bare å si det høyt her, får det til å krympe seg litt i meg, for jeg kjenner ikke helt hvorfor jeg fortjener de ordene. Noe annet overdøver det jeg skulle ta imot med aksept og takk.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en opptaker og spilt inn samtaler jeg har med andre.  Ikke fordi jeg nødvendigvis sier så mye smart, heller fordi samtalen jeg har med en annen gir gjenklang og gjensidig forståelse og innsikt i temaer som jeg syns er innviklet og strevsomme. Når man er i stimen, er det ikke alt som lagres, og korttidsminnet mitt rommer om lag like mye som i en grønn ert.  Som for eksempel i dag, på en helt vanlig lunsj med en leser av boken min og som har blitt en nær og god samtalepartner.  En adoptivmor og medmenneske. Vi har møttes til tre samtaler, alle trukket ut i to, tre timer, minst. Første gang tenkte jeg at dette er en mor som adopterte en datter og vil dele sine erfaringer først og fremst som adoptivmor. Så viser det seg at hun selv har bagasje med relasjonstraumer og dyp innsikt i hvordan dette påvirker en godt opp i voksen alder og dermed ser aspekter i denne tåken jeg fremdeles lever i, og triggere som oppstår og forstyrrer helingsprosessen hver dag.

Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ikke klarer å gå videre, forbi alt det som skjedde. Hvorfor jeg står midt i malstrømmen av traumer som for lengst burde ha renset ut med tidevannet. Hvorfor må jeg fortelle om dette gang på gang på gang. 

Et klokt hode sa i en terapitime til meg da jeg, i oppgitthetens navn sa at nå må jo folk bli møkk lei av at jeg gjentar meg selv hundrevis av ganger;  at kanskje må du fortelle det hundre ganger til – kanskje enda flere før du er klar for å slippe på bare en brøkdel av dette. Og prøv og tro på de fleste av disse tar virkelig i mot og setter pris på din åpenhet på hver sin unike måte selv om du ikke umiddelbart tar det til deg. Du vet jo selv hvor farlig det kan bli, fordi du tror du ikke fortjener å bli hørt.

Jaha, dette kan jo ta sin tid – For alt jeg vet, resten av livet!

I dag ble lunsjen fylt med mer enn en deilig  asiatisk salat. Den ble fylt med erfaringsdeling og refleksjoner, toppet med åpenhet og tillit. Et godt menneskemøte.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har delt og prøvd å formulere essensen i dette fordekte og skamfulle jeg kjenner på. Til og med skrevet en bok om det. Selvfølgelig har jeg lov til å kjenne på både skam og skjule hva jeg bærer på, men igjen, hvem vil virkelig høre? 

Ok, jeg skal kanskje ikke skamme meg over noe som jeg ble påført, helt uforskyldt og forsvarsløst. Mitt eneste forsvar som spedbarn var å gråte, senere som barn og ungdom å tilpasse meg, og som voksen, lære meg å regulere og mestre. Også ser jeg jo at det ikke har gått så bra, selv om jeg klarer å uttrykke meg, vise innsikt og gi inntrykk av at jeg absolutt har bevissthet om hvor dette stammer fra. Det jeg ikke har, er egenskapen, eller lærdommen om hvordan jeg skal tørre og faktisk være stolt av hva jeg har oppnådd, fordi ingen viste meg og rettledet meg da jeg trengte det som mest. Å lære dette som voksen betyr å være hengitt andres raushet og tålmodighet og innse at en trenger veiledning gjennom dette for så lang tid det måtte ta.

At jeg ble påført et nytt traume på toppen av traumet fra å bli forlatt, har vært noe som jeg ikke har forsonet meg med, eller tenkt på som likestilt. Det har liksom vært enten det første, eller det andre. 

I samtalen i dag, ble jeg gjort oppmerksom på at helheten som var meg og symbiosen jeg hadde med min fødemor i mine tidlige levemåneder, ble flerret fra hverandre for aldri å bli sydd sammen igjen. 

Fordi jeg ikke har fått tilgang på hennes tanker, og sikkert hennes sorg, har jeg påtatt meg ansvaret for å sørge for oss begge, tenke for oss begge, rasjonalisere for oss begge, forsvart oss. 

Men barnet jeg var den gang har begynt å sparke igjen. De første bevegelsene jeg gjorde i min mors liv kjennes som harde spark mot bevisstheten min, som for å vekke meg. 

I alle år har jeg ignorert denne kommunikasjonen. I samtaler som den i dag, ble jeg gitt lov til å erkjenne at det er på tide å komme ut av dvalen, og virkelig ta i mot sparkene, og sparke tilbake, fordi dette var min mors og min samtale. For hvert spark, la hun hånden varsomt over magen sin og meg, kanskje sa hun noen ord, inni seg, beroligende og bekreftende. Kanskje jeg skal ta legge min hånd på samme sted, tenke meg tilbake og la meg duve i takt med hjerteslag og den livgivende strengen som bandt oss sammen.

Jeg tror på slike menneskemøter, og jeg trenger dem. De som gjør at jeg sakte, men sikkert kan bevege meg inn i et uutforsket tilværelse der nærhet var viktigere enn ordene. Kanskje en dag, behøver jeg ikke bruke så mange.

Av Admin

Født i Sør-Korea i 1968, adoptert til Norge i 1969. Formidler om erfaringer som adoptert med barndomstraumer og tilknytningsforstyrrelse. Er stolt mor til to voksne barn, singel og for tiden bosatt i Bærum. Ga ut Skyggebarn i 2020.

9 kommentarer

  1. Så godt formulert! Så viktig er den første tiden! Så viktig kan det være å miste ditt fadte holdepunkt hvis det ikke kommer et forsterket alternativ. ❤️

    1. Tusen takk, Guro! <3 Dette er absolutt det jeg ønsker mest av alt å formidle, og gjerne ut til instanser som har dette som fagfelt!

  2. Så bra skrevet, Eli Therese👍🥰Jeg kjenner det på og i kroppen det du skriver om. Veldig viktig❤️

    1. Det ble jeg ordentlig glad for å høre kjære Ingrid <3 Det er ikke så enkelt å formulere noe som på en måte bare sitter inni meg og å skulle forklare det for en på utsiden, men jeg skjønner jo veldig godt hvorfor du kjenner på det samme <3

  3. Dine tanker og ord setter mange andres hoder i sving. Jeg kjenner meg så godt igjen det du beskriver. Jeg har alltid lært: * Man kan aldri sette seg inn i andres situasjoner før èn er og har opplevd det selv *. Det pleier jeg ofte å si når jeg får spørsmål på hvorfor jeg ikke har kommet meg videre i min prosess. Jeg er så lei av alle spørsmålene, men som du- er det bare å svare tusen ganger det samme svaret. Jeg tror ingen andre kan forstå eller se for seg hvordan vi har opplevd som barn og som voksen i den bakgrunnen vi kommer fra. Jeg snakker om erfaring. Du har jo sett Vietnambarna- NRK Brennpunkt? Ja, da forstår du at jeg dag i dag sliter med mine tanker og følelser . Jeg heier på deg og er ufattelig stolt av deg som deler det du gjør. Det koster * blod- svette og tårer*, men du for kreditt for det og har fått det allerede så langt som det du har kommet. Stor klem og riktig god jul til deg og dine:) <3 <3 <3

    1. Kjære Linde-Li <3 Du reflekterer så godt og skjønner akkurat hvordan dette er. Jeg inviterer til gjenkjennelse og nye tanker, og at andre kan få innsikt i mine erfaringer, ikke bare fordi jeg ble adoptert, men alt som skjedde etter. Tusen takk for fine ord! Godt å ha med i resten av prosessen <3 God jul til deg og alle dine, ta godt vare på deg selv <3

  4. Kjære fine Eli Therese.❤❤❤
    Jeg leser, og har lest, flere ganger, fordi jeg vil forstå, og jeg synes du setter ord på den ulne tilnærming vi er i når vi forsøker å se og ta i mot oss selv. Jeg får flere ord og et større bilde av å lese dine tanker og refleksjoner rundt dine følelser.

    Jeg kjenner meg veldig igjen, og forstår godt sårheten det bringer med seg å ikke huske de gode samtalene vi har vært i.
    For meg handler det samtidig om en følelse av å » aldri få nok». At jeg satt i det som ga meg » noe», som tydeligvis var positivt, siden jeg var i det med hele meg…Og så visste jeg samtidig at dette ville ta slutt…Og da var det faktisk DET som opptok hele situasjonen…ubevisst. Og jeg husket svært lite etterpå. Fortsatt kan jeg ha det slik i mine beste øyeblikk. Fokuserer bare på å følge med feks, få det med meg…Og så er øyeblikket over.

    Jeg er glad du erfarer eller rettere anerkjenner at det tar tid, for jo mer vi pusher vår egen prosess…jo mer stress å, redd, rastløs, redde kan vi bli.

    Jeg håper du erfarer at verden blir litt mer trygg litt etter litt…Og i mer enn i fjor. Og så vil jeg til sist si at det er ikke rart at gode tilbakemeldinger og komplimenter preller av…eller at du ikke helt skjønner…fordi, det er jo kjærlighet. Kjærlighet du får, uten at du har gjort noe for det. Og hvor mye erfaring fikk du med kjærlighet, av den typen? Kjærlighet betyr avvisning og smerte. Det har kroppen lært,…For hvorfor skulle vi ellers bli forlatt av den som elsket oss? Når ingen har tatt hele oss inn i varmen noen gang, blir det veldig » rart» når noen først begynner å vise deg slike tendenser. Dette er noe jeg selv må jobbe med når jeg selv ikke føler meg helt » elskbar». Lettere å ta i mot kjærlighet » når jeg har gjort meg fortjent til den. ( Før greide jeg heller ikke dette).
    Jeg vet jo ikke om dette jeg nå skriver resonerer med deg, men håper det gir deg…Og andre noen refleksjoner tilbake på veien.❤❤❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.