Ukene som ble annerledes

Opp i veggen

Jeg dro på opptreningsoppholdet i sommer med en intensjon, et mål.

 Å bli fysisk bedre rustet til å mestre hverdagen med senskader etter polio og slitasje på mer enn bare krykkemusklene. Et drøyt Korona-år og et pågående samlivsbrudd hadde fortært en god slump av energien  og sant og si latt mye forfalle. Etter et par opptreningsopphold andre steder, hadde jeg nå planen klar, for jeg skulle ikke gjøre de samme tabbene om igjen. Å komme ut fra oppholdet og rett tilbake til gamle vaner. Jeg hadde virkelig en plan. 

Trene, spise og sove – og så ut og hjem med fornyet energi til å mestre kommende utfordringer i bagasjen.

Så kom jeg da til Unicare Fram, tidligere Sjømennenes Helseheim. Et sted jeg hadde hørt om, som en kjent institusjon rett under Einåsen på Rykkinn. Følte at dette kunne bli akkurat som planlagt. Det varte nøyaktig 2 timer. Helt til første samtale med teamet. Etter gjennomgang av mitt fysiske mål for oppholdet, kom et spørsmål til jeg var helt uforberedt på. 

Hvordan er det med den “andre” deg – hun som ikke har hatt polio? Jeg kjente det bristet bittelitte grann i den solide muren jeg var vant til å stå bak. Foran den var det bare smil og rasjonelle ord bak munnbind og våkne blikk, men som ikke indikerte noe.
Hva i all verden mener dere?

Den “andre” meg som jeg nå så vidt har begynt å bli kjent med, pirket meg på leggen og sa – “du, de mener oss” . 

Gå vekk!

Lydig som hun er, så trakk hun seg stille tilbake i skyggen, og jeg turet frem med enda flere formuleringer og forklaringer om et litt frynsete forhold til adopsjonen og livet etter. Litt klinisk la frem at jo, jeg har  skrevet en bok. Men bry dere ikke om det!

Det gikk noen dager. Jeg merket fort at dette ikke ville bli et opphold som noen andre før. Ingen sykehusopphold eller opptreningsopphold fremkalte noen lignende reaksjoner som meldte seg.

Stress med å prestere fysisk. Fysioterapeuten skulle hvert fall ikke få noe å si på innsatsviljen! 

Stress med å finne plassen i matsalen – bokstavelig talt. Herregud så mye folk, overalt! For mye lyder! Jeg må rømme, men det kan ikke den voksne meg erkjenne fullt ut. skjerp deg og oppfør deg som en dame med helt normale sosiale antenner.

Det er juli, og fysioterapeuten skal på ferie. Krise! nå drar han, og bare lar meg være igjen alene her. Leggpirkeren hopper frem igjen, river og sliter i meg til jeg tilslutt må se ned og litt irritert si at det passer sabla dårlig å komme med noe utbrudd her.
“Han kan ikke dra fra oss nå, du vet jo at jeg ikke tåler å bli forlatt – husker du ikke?”
NEI! Jeg husker ikke, og du har forstyrret relasjoner for meg alt for ofte. 

Gå vekk nå!

Jeg er redd, kan du ikke bare si det da!”

Hva skal jeg si da? At du står der nede og jabber om noe som ingen av oss har begrep om hvordan vi skal håndtere? Dette har vi aldri gjort før, og du har ikke akkurat bidratt til å pushe meg til å prøve. Alltid gjemt deg, latt meg sitte igjen dønn alene. Så hvorfor nå? Dessuten kommer han ikke til å tåle det – unnskyld, oss. Hva mener du forresten at jeg burde huske?

«Husker du da vi to var ett?»
Beklager, men nei, jeg gjør ikke det.

Han tålte, så og bekreftet. Det var overveldende for meg, det, og at hun fikk rett.

Folk rundt meg så den jeg valgte de kunne få se. Jeg møtte blikkene høflig og hilste. Det funket, som alltid. Opp og ned trapper møttes vi, alle med hver sin historie, sin berettiget grunn til å eie den. Jeg har aldri trodd jeg kunne være så viktig, så det beste var å ikke så noe. Trappene var slitte etter utallige avtrykk fra tider før meg. Gelenderet var glatt, litt slakke, litt ustabile. Det har folk lagt sin vekt på for å ha en trygghet på vei opp eller ned. En trygghet. Jeg kommer på at jeg ikke har hatt noe rekkverk å støtte meg til selv da det var tydelig at jeg trengte det. Tar et ekstra godt tak og lar meg støtte opp trappa.

 Jeg vet jeg utmerket godt kan sjonglere munterhet og smil med melankolien som renner som en elv midt i meg. Det har vært overlevelsesmekanismen min hele livet, godt innlært, himla slitsomt og veldig destruktivt. Å alltid skape avstand til det reelle foran meg, har vært en det eneste forsvaret jeg har hatt når jeg har måttet tre ut fra skyggen.

Uke to.

Muskler tøyes, strekkes, oppdages.

Så kjente jeg det  befriende ved å slite og jobbe for å holde ut bare en runde til. Bare to drag til. Bare ti steg til. Ny rekord på tid og utholdenhet. 

Kroppen min skal føle styrken komme tilbake, det er derfor jeg er her. 

Så kom leggpirkeren tilbake. Litt forfjamset stod hun der ved det venstre beinet mitt og ville ha forklaring på hvorfor jeg avviste henne den første dagen. Sår og indignert viste hun meg bilde av oss, hvorfor holdt vi ikke sammen? 

Gå vekk!

Jeg skal trene deg vekk til en avstand hvor du ikke kan nå meg, selv ikke med ditt tankespill. 

Svelg gråten. Dra på litt ekstra nå!

Avspenning er for meg ensartet med å anstrenge meg for å spenne av. Lykke til til den som får meg ned i avspenning uten tanker, uten uro. Alle forsøk på å få meg med på yoga eller meditasjon har jeg vel mest fnyst av.

Så dukket instruktøren opp og gjorde ikke noe annet enn å si noe innøvd han har fremført utallige ganger.

“Gå dypere i deg selv. Følg følelsen helt i bunnen av den du var i begynnelsen. Vekk opp igjen den du forlot og som ingen lot deg søke opp igjen.”

Det var flere ord om dyp tilstedeværelse og bevissthet om å roe det indre, men det var disse ordene som festet seg.

«psst, jeg husker, kan du ikke bli med inn og ned og ta på det vi hadde sammen?»  Leggprirkeren hadde lagt seg inntil meg og hvisker ordene nærmest inn i hjertet. Som om hun ville sørge for at jeg ikke skulle unnslippe og jeg greide ikke å pushe henne vekk denne gang. 

Hvordan klarte en totalt ukjent, å få meg til å vedkjenne meg at jeg har et indre, og en liten meg som jeg ikke har gitt plass i livet før? Og som nå trengte trøst og erkjennelse. 

Samme kveld startet noe annerledes. Jeg gråt hos fremmede, jeg gråt alene, jeg gråt hver dag under oppholdet etter det. 

Hva våknet i meg i løp av disse ukene? 

Sant og si har jeg ikke svaret på det. De 8 ukene der oppe gjorde noe med bevisstheten min, men satte også i gang en rekke triggeropplevelser jeg ikke har berørt før. Det krever energi, overskudd og selvransakelse, som jeg ikke helt har funnet ut hvordan jeg balanserer.
Det er dette jeg ønsker å dele her, for det er en pågående prosess og kanskje en fortsettelse av det jeg ønsket å formidle med boken.

Av Admin

Født i Sør-Korea i 1968, adoptert til Norge i 1969. Formidler om erfaringer som adoptert med barndomstraumer og tilknytningsforstyrrelse. Er stolt mor til to voksne barn, singel og for tiden bosatt i Bærum. Ga ut Skyggebarn i 2020.

8 kommentarer

  1. Dette Eli❤️Takk du skriver og for meg, du skriver bedre enn meg, du formidler det jeg ikke får formidlet❤️Det er så godt at du finnes❤️🌺🍀🥰takk
    «Jeg vet jeg utmerket godt kan sjonglere munterhet og smil med melankolien som renner som en elv midt i meg. Det har vært overlevelsesmekanismen min hele livet, godt innlært, himla slitsomt og veldig destruktivt. Å alltid skape avstand til det reelle foran meg, har vært en det eneste forsvaret jeg har hatt når jeg har måttet tre ut fra skyggen»

    1. Tusen takk <3 Det varmer og inspirerer å lese at jeg kan sette ord på noe andre også tenker og bidra til åpenhet 🙂 God klem <3

  2. Kjære Eli Therese❣️
    Vi kjenner ikke hverandre.
    Jeg vil takke deg fra mitt hjerte for at du velger å dele fra ditt innerste om noe så vanskelig og traumatiserende som en adopsjon kan være. Det gjør så sterkt inntrykk og jeg håper du når ut til mange som trenger det-adopterte, de som adopterer og oss rundt dere.
    Hjertelig takk🙏

    Jeg var over 20 år siden i den situasjonen at vi ønsket barn og måtte få hjelp til det. Da var adopsjon med som et alternativ. Vi gikk mange runder med oss selv og så det ikke på noen måte som en lettvint mulighet for å få barn-nettopp pga å risikere at barnet ikke ville få det så lett her i Norge som adoptert. Så det var mange tanker, følelser og refleksjoner og etiske diskusjoner rundt det å velge å ta til seg et barn som ikke selv hadde valgt å komme til oss. Det ble til slutt biologiske barn for oss likevel, men alt vi var igjennom kommer lett opp igjen når jeg hører og leser om adopterte som har, eller har hatt det, vanskelig i barndom og/eller i voksent liv. Jeg føler så med dere.

    Kan jeg få spørre deg-hvordan stiller du deg i det hele tatt til adopsjon? Da tenker jeg kanskje først og fremst på adopsjon der barnet har blitt forlatt og kommer fra andre land enn Norge. Jeg vil sette stor pris på om du vil dele dine tanker.

    Det er et enormt stort ansvar å adoptere og jeg håper din stemme blir hørt og at de som velger det får best mulig oppfølging og veiledning.

    Min dypeste respekt for prosessen du var/er i. Du fortjener også et trygt og godt liv.

    Vennligste hilsen fra
    Heidi Braathen

    1. Kjære deg!

      Tusen hjertelig takk for en innsiktsfull, ærlig og generøs kommentar. Dette rørte meg veldig på så mange måter. Kan jeg få lov til å svare deg mer utfyllende på en mail? Her er det mye som grep meg og som jeg tenker blir lettere å forme i en privat mail.

      Alt godt til deg <3
      Varm klem fra
      Eli Therese

      1. Kjære deg.
        Takk for flotte ord til mine, som kom rett fra hjertet. Jeg hører gjerne fra deg på min mail når det måtte passe. Det vil jeg sette pris på.

        Teamaet adopsjon er, som du skjønner, noe jeg har tenkt mye på-ikke bare i tiden rundt vårt ønske om å få barn, da det viste seg å ikke bli så lett. Jeg har aldri tatt noen ting i livet for gitt, heller ikke å få barn. Det har jo med min historie å gjøre. I dag er yngstemann 22 og jeg er evig takknemlig for de to flotte guttene jeg fikk. Du har også barn og heldig er de som har en så reflektert og flott mamma som deg.
        Skriv når det passer.
        Vennlig hilsen Heidi

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.